Europa på glattisen

Slippery Slope: Europe’s Troubled Future, er tittelen på en bok som kommer ut i disse dager. Forfatteren er  Giles Merritt, en garvet journalist og nå leder av en av Brussels mange tenketanker.

Boken gis ut på Oxford University Press

Han mener EUs strategier på mange har feilet, og han peker på noen myter om tilstanden i Europa som står i veien for å møte de utfordringene som virkelig gjelder. I boken angripes EU for å forsøke å fremstå som vellykket og suksessrik der det ikke er grunnlag for det. Heller burde man legge vekt på hvor ille det står til mener Merritt, for på den måten å berede grunnen for større oppslutning om nødvendige tiltak. For Merritt mener løsningene ligger i mere EU, ikke mindre..

Her er noen av mytene Meritt peker på, og som han mener EU i stor grad er skyldig i opprettholdelsen av selv:

Europa er overfylt
Nei, Europas befolkning er synkende. EUs totale befolkning på rundt en halv milliard kan innen 2050 være ned mot 450 millioner, selv med en forventet innvandring på 60 millioner.

Europa er rikt
Ja, men så lenge vi tar rikdommen ut i økt levestandard og sparing, blir det som å spise våre såkorn, med økte forskjeller og sosial uro som resultat. Og lavere relativ rikdom på sikt.

Europa er teknologisk langt fremme
Ja, Europa står for halvparten av alle vitenskapelige gjennombrudd, men er trege til å ta dem i bruk. Europeiske bedriftsledere tror Kina går forbi Europa på innovasjon innen 2020!

Europa taper på innvandringen
Nei, Europa er avhengig av nye arbeidstakere for å sikre vekst i befolkning og økonomi. En aldrende befolkning vil ikke være i stand til å ta vare på seg selv uten innvandring.

Det anvises en rekke mer og mindre konkrete veier ut av uføret. Blant annet pekes det på behovet for ytterligere demokratisering av EU, og at institusjonene med fordel kan fordeles mer på medlemslandene for å skape større nærhet. I det hele tatt er det mer EU som etterlyses.

Så blir spørsmålet til slutt om det er mulig og om det vil virke. Her oppfordrer Merritt EU's politikere til å ta ansvar, og viser til nødvendigheten av å se lenger enn til neste valg. Det er her forskjellen mellom en politiker og en statsmann kommer til syne, sier Merritt, og han lokker med at den første lett blir glemt mens den sistnevnte blir husket!

Så får vi se...